Desember er fylt med vakker julemusikk med et ekstra lag magi og glitter. MEN det finnes en perle av et album der ute, så møkkete og vulgært at du aldri vil klare å glemme hva du var vitne til å høre. Albumet er en del av Falsk Mathisen sin katalog, distribuert hos Starlight Artist, og er hentet frem fra arkivet for å gi den nye muligheter for å skinne.

At albumet er fantastisk er jo én ting, det blir enda morsommere etter at du nå skal få lese historien bak albumets opprinnelse og tillaging! Utdraget er én av mange fantastiske tilbakeblikk, hentet fra Herodes Falsk sin selvbiografi «De gærne har det godt - nachspielhistorier fra 30 år i showbiz».

Den første plata Tom og jeg bestemte oss for å lage etter Prima Vera, var en juleplate vi kalte for Viggo & Reidar synger julen inn. En jul i containeren. Ideen til å lage juleplate kom til oss en sommerdag vi kjørte hjem etter en spillejobb i Kristiansand. Uvisst av hvilken grunn begynte vi å diskutere alle de grusomme juleplatene som hvert år, helt seriøst, ble utgitt av mange norske artister, med sanger vi var skjønt enige om at det var umulig å like, hvis du ikke på forhånd var blitt spent fast til en stol og fått boret et digert hull i kraniet.

Dette var lenge før utrangerte norske artister mistet all moral og hver desember måned står i kø for å spille i kirker, i et håp om å overleve som artister. Vi syntes det var hysterisk morsomt med alle de forskjellige sangerne som forsøkte å cashe inn ved at andre følte seg ensomme i julen.

Mange år tidligere hadde jeg hengt meg opp i en forferdelig sang som het ”Kald, kald jul alene”, fremført av Svein Erik Fjedberg – den syngende frisør fra Moss. Sangen og vokalisten var ille nok i seg selv, men når det gikk opp for meg at TV-sjarmøren Knut Bjørnsen hadde skrevet teksten, fremsto den for meg som noe av det ekleste jeg hadde hørt.

Fast bestemt på å drepe den type sanger laget Jonas Fjeld Band en parodi på sjangeren under tittelen ”Kjære Pappa, ikke drikk nå igjen”. Det var en musikalsk parodi på den klassiske situasjonen hvor far kommer full hjem på julaften og banker opp sin kone mens barna ser på. Sangen var både dårlig og fæl, og det var umulig å høre på den uten enten å le eller vri seg i vemmelse. Det kom derfor som et sjokk på meg da jeg etter hvert ble oppmerksom på at sangen var populær blant mange danseband og med fullt alvor ble spilt rundt omkring på norske samfunnshus. Etter det var det alltid en stemme langt bak i hjernen min som hver jul ropte på hevn over alle som med fullt alvor sang triste sanger om julen.

Terje Engen, direktør på plateselskapet Sonet, hadde en label som ikke var i bruk, med navnet Garbage Records. Den spurte vi om å få låne. Labelen hadde en logo som besto av en søppelkasse og slagordet: Vi lager skiver av det andre hiver. Vi bestemte oss for å skrive en juleplate full av forferdelige julesanger, så råtne det var mulig å dikte dem. Etter en uke hadde vi skrevet nok sanger til en hel LP. 

I midten av juli gikk vi i Scanax Studio for å forevige makkverket. Med oss hadde vi Marius Müller (gitar), Bruce Rasmussen (trommer), Geir Langslet (tangenter) og Geir Holmsen (bass). Alf Christian Hvidsteen var ofte tekniker på platene våre. Han var i besittelse av en lun humor. Da vi ankom studioet, hadde han pyntet et juletre og kokt gløgg. Stemningen var topp fra første øyeblikk. Musikerne var pyntet i mørke dresser, og en stor gjeng av kamerater hadde innfunnet seg i studio for å overvære seansen. For virkelig å komme i julestemning løp vi ut og kjøpte inn masse øl og akevitt.

Siden vi var svært opptatt av at plata skulle bli et absolutt lavpunkt innen julesanger, hadde vi kun avsatt én dag til innspillingen. I tillegg forlangte vi at alle låtene måtte spilles rett inn på ett spor, uten muligheter for siden å mikse eller å gjøre ekstra opptak.

Stemningen var stor. Under første refreng på en låt ropte av og til en eller annen i kontrollrommet at det burde være kor på denne låten. I stedet for å stoppe og begynne på nytt, stormet alle som ikke allerede var i studioet, inn og sang med på neste refreng.

Uten å høre på resultatet sendte vi mastertapen til Cutting Room i Stockholm, på den tiden det hippeste masteringstudioet i Skandinavia, og ba dem om å ikke høre på tapen før de mastret den.

Siden vi kun brukte én dag i studio, var budsjettet på innspillingen så lavt at vi fant det nødvendig å spare ytterligere. Derfor fant jeg frem en tusjpenn, brukte venstre hånd og tegnet et redselsfullt cover. Den totale kostnaden for hele LP-platen, med cover, endte på kr 7.500 – og da var mer enn halvparten av kostnadene pizza, øl og akevitt.